«Jeg synes ikke de ser syriske ut engang, jeg» | David Grossman

Nå som Syria deres er rasert, klarer vi israelere å se syrerne i et annet lys – rammet av en grusom skjebne, revet opp med røttene fra alt de hører hjemme i.

Jeg sitter på en kafé i Jerusalem. TV-apparatet på veggen surrer i bakgrunnen, og bak meg hører jeg en kvinne si til venninnen sin:

«Denne flyktningbølgen, disse syrerne, jeg vet ikke helt ...»

«Hva er det du ikke vet?» spør venninnen.

«Helt fra de begynte å vise dem på TV, med koner og barn ... jeg vet ikke, jeg synes ikke de ser syriske ut engang, jeg.»

«Hva synes du de ser ut som, da?»

«Det er nettopp det ... at de ... de ser bare ut som ... ansiktene deres, og måten de snakker på, jeg ser frykten i dem, der de vandrer med barna sine på ryggen ...»

Venninnen svarer spontant: «Ja, også nå, enda de har det slik, akkurat nå, ville de ikke ha nølt et øyeblikk med å slakte oss ned alle sammen. Se hva de gjør mot hverandre i Syria, mot brødrene sine, og tenk hva de ville ha gjort mot oss hvis de kunne.»

«Du har rett», sier hun som snakket først, så blir stemmen mildere: «Likevel synes jeg synd på barna».

Venninnen kvitterer: «Det skulle de jammen ha tenkt på før de satte i gang dette kaoset.»

Slangeetende syriske kommandosoldater

Jeg lytter til samtalen mellom de to og tenker på syrerne, som i tiår for oss israelere var selve legemliggjøringen av djevelen: de slangeetende kvinnelige syriske kommandosoldatene, henrettelsen av den israelske spionen Eli Cohen, torturen av våre fanger i deres fengsler, den tidligere regelmessige bombarderingen av galileiske landsbyer og, selvfølgelig, den syriske borgerkrigen.

Og jeg tenker at nå, som Syria er rasert og bølgen av immigranter fremdeles er i bevegelse, har det skjedd noe: Plutselig klarer vi, israelerne, å se dem i et annet lys: menn, kvinner, ungdommer og barn rammet av en grusom skjebne, revet opp med røttene fra alt de har kjent og er hjemme i.

Det betraktende blikket vårt har fått et nytt filter, vi ser noe nytt i ansiktene deres, uttrykk, bevegelser som vi ikke tidligere har registrert i vårt tankesetts avdeling for syrere.

Her fantes nesten utelukkende bilder av krig: manøvre, demonstrasjoner, hilsninger og påstander om evig fiendskap med Israel.

Plutselig ser vi alle deres menneskelige trekk: foreldre med barn, jenter i jeans, gutter med hodetelefoner som lytter til musikk fra mobilen.

Vi ser plagede, desperate, håpefulle øyne, det intime kroppsspråket til et par.

Født under demoniseringens åk

Og kanskje vil ulykken som har rammet de syriske flyktningene lære dem å se på eget liv med andre øyne?

Kanskje vil det finnes noen blant dem som gleder seg over å bli fri fra bindingen som har formet holdningene deres til Israel, demoniseringens og hatets åk?

Man kan si at de ble født under dette åket.

Formodentlig så de det som den beste måten å leve på, eller den eneste som var tilgjengelig; bundet av sine livsforhold, holdt fast av sine despotiske herskeres politikk og retorikk, den uavbrutte krigen mellom Israel og Syria og det hjernevaskede synet på Israel som de fikk i arv med morsmelken.

De har også vært bundet av det åket Israel har pålagt dem: trusselen Israel utgjør, militærvesenet som vant over dem i kamper gang etter gang, og som kanskje også formet krigens ansikt, som syrerne ble vant til å vende mot Israel – alltid krigens ansikt og bare det.

Og det var dette ansiktet vi i Israel vendte tilbake til dem, som i et speil.

Fanger av vår egen livsvev

Kanskje var det vi som alltid bar krigens ansikt og de som bare speilet det tilbake til oss?

Vi er alle resultater av den sammenhengen vi lever i – men noen ganger er vi fanger av vår egen livsvev.

Plasser oss i en kontinuerlig krigstilstand, så blir vi alle krigere og hatere og nasjonalister og fanatikere.

Vi blir hermetiske mennesker.

Men gi oss optimale, trygge, respektfylte forhold, eller bare se på oss: Se oss, redd vårt menneskelige ansikt fra den store utviskningen som skader alle de som feies bort i én veldig bevegelse, revet ut av sitt miljø – så er det en stor sjanse for at du vil finne noe lignende hos oss.

Igjen dukker det opp tanker om hvordan vi er blitt ført på villspor av en dyp fiendtlighet, ikke bare overfor Syria.

Om prisen vi betaler, om hvordan vi reduserer og forflater alle som motsier oss, alle som er utpekt som fiender – inkludert interne fiender, fra høyre— og venstresiden – som fra det øyeblikket de får denne merkelappen, i våre øyne mister sin kompleksitet, sin eksistensrikdom.

Det føles som om vi er fastspent i en metallkonstruksjonen bygget av krig og hat, som har skåret seg inn i kroppen vår i så stor grad at vi begynner å tro at remmer og bånd er skjelettet og muskulaturen i vår egen kropp; at dette er vår natur, at dette er hele verdens natur, i all evighet.

Under den nakne virkeligheten gnager krigens stadige fornærmelse mot eksistensen, en krig ingen seriøst prøver å stanse lenger.

Og fornærmelsen ved den lydige tilpasningen til krigens koreograferte bevegelser. Fornærmelsen ved å ha blitt som marionetter i hendene på dem som bærer krig som et instinkt i kroppen.

Vi gnages også av den dyktige fabrikkeringen av en myriade av ideologier beregnet på å unnskylde og berettige den himmelropende perversiteten i vår situasjon.

Velger krigere som ledere

En nasjon speilet i krig velger krigere som sine ledere.

Det finnes spor av logikk i en slik beslutning, fordi han eller hun kan bistå i kampen for å overleve.

Men det er også mulig at det motsatte er riktig: Kanskje ledere som er krigere, militante, med en samvittighet kvalt av mistanker og frykt, dømmer sitt folk til evig krig?

Vi bør se på ansiktene til syriske menn og kvinner som flykter fra det helvetet som har grepet om landet deres.

Uten å glemme krigens år og hatet som skiller oss, bør vi se nøye på dem, for plutselig, som kvinnen på kafeen oppdaget, ser vi noe kjent i disse ansiktene.

Kanskje er det vår egen dypt rotfestede historie som flyktninger, eller følelsen av menneskelig sårbarhet som vi alle kjenner, knyttet til kunnskapen om eksistensens skjørhet og frykten som griper alle som har følt jorden skjelve.

I et øyeblikk gripes man nesten av undring over at det er mot disse menneskene og deres venner at vi har ført krig i flere tiår.

Frem stiger det viktigste spørsmålet av dem alle: Hva annet har vi ikke forstått, hva annet er vi blinde for, vi som er fastspent i krigens og hatets konstruksjon?

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Lese flere innlegg om flyktningene:

Elsa Nordviste, frivillig ved Røde Kors:

Denne teksten av Mina Gjerde (20) er blitt mye diskutert:

Høyres Michael Tetzschner:

Har du lest denne av Erna Solberg?

Espen Ottosen i Norsk Misjonssamband:

Si din mening og få med deg de viktigste og beste debattene — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter